1989: Trine Sjurseike omfavner sin nyfødte datter, Helene. Ingen kunne forestille seg at den vesle jenta senere skulle bli utsatt for grov mobbing og vold fra medelever i barneskolen. Dette la grunnlaget for en fremtid med store psykiske problemer for Helene. 24 år gammel valgte hun å avslutte sitt eget liv. Foto: Privat.
1989: Trine Sjurseike omfavner sin nyfødte datter, Helene. Ingen kunne forestille seg at den vesle jenta senere skulle bli utsatt for grov mobbing og vold fra medelever i barneskolen. Dette la grunnlaget for en fremtid med store psykiske problemer for Helene. 24 år gammel valgte hun å avslutte sitt eget liv. Foto: Privat.Vis mer

Å miste sitt barn i selvmord

Helene ble grovt mobbet i flere år. Så orket hun ikke mer. Nå har Trine (50) én datter mindre.

Mamma Trine gråt, raste, var forbannet - men aldri sint på Helene. - Jeg var bare full av sorg, forteller hun.

- Dette fryktet vi i ti år. Hun hadde forsøkt flere ganger tidligere, det var jo «et rop om hjelp». Vi var livredde og skvatt hver gang telefonen ringte. Vi fryktet at hun en dag ville lykkes. Så skjedde det.

Trine Sjurseike (50) fra Stavanger har mistet sin datter. Helene Langeland Pedersen var bare 24 år gammel da hun valgte å ta sitt eget liv. Igjen satt foreldre, steforeldre, en lillesøster på 17 år og stesøsken i bunnløs sorg og fortvilelse. Og Helenes datter på tre år, Sophia

- Det er vanskelig å forklare, så uvirkelig. Det er alle foreldres store skrekk. Ingen foreldre skal måtte kjenne på noe sånt, sier Trine til Vi.no.

Knakk sammen på jobb

Det er sent i november i 2013. For fem uker siden gikk Helenes mormor bort. Helene var svært knyttet til henne. Etter et hardt liv for Helene, blir mormorens død den endelige dråpen for 24-åringen.

MISTET DATTEREN: Trine Sjurseike (50) opplevde alle foreldres verste mareritt da hun mistet datteren sin i 2013. Foto: Privat.
MISTET DATTEREN: Trine Sjurseike (50) opplevde alle foreldres verste mareritt da hun mistet datteren sin i 2013. Foto: Privat. Vis mer

Mamma Trine er på jobb ved Sykehuset Østfold når hun får telefonen fra sin eksmann, Helenes pappa. Helene er død. Alt blir en tåke. Trine slipper telefonen i gulvet. Faller sammen i krampegråt.

- Jeg gråt, jeg raste, jeg var forbannet - men jeg var aldri sint på Helene som hadde valgt å gå i forveien for oss andre. Jeg var bare full av sorg, forteller moren.

Før Helenes død var Trine allerede preget av en vond sorg etter at hun bare fem uker tidligere hadde mistet sin egen mor.

- Å miste to mennesker som står en så nær, en som har født deg til verden og en som du har født til verden, er ubeskrivelig vondt. Man har akkurat startet å komme oppå igjen, så kommer neste sorg som kastet på, forteller hun.

50-åringen er født og oppvokst i Stavanger, men flyttet til Østlandet for snart 20 år siden. Nå har hun flyttet tilbake til Spydeberg igjen sammen med mannen Kenneth etter å ha bodd flere år i Fredrikstad.

Det var kollegaene som tok hånd om henne da hun knakk sammen på jobb.

- Jeg var heldig som jobbet sammen med leger og sykepleiere som var rundt meg med det samme, så jeg ble ivaretatt fra første stund, forteller hun.

Grov mobbing og vold

Allerede som barn slet Helene psykisk, hun hadde store utfordringer med AD/HD. Da Helene var 10 år gammel flyttet hun og familien fra Stavanger til en annen kommune, og hun begynte på en ny skole. På den nye barneskolen ble Helene utsatt for grov mobbing og vold fra medelever - fra første dag, hevder Trine.

- Mobberne slapp henne på ansiktet ned i bakken slik at fortennene knakk, forteller Trine.

DYREKJÆR: Helene hadde det vanskelig i oppveksten. Men noe trøst fant hun hos dyr som hun var så glad i. Her er hun avbildet 17 år gammel, syv år før hun tok sitt liv. Foto: Privat.
DYREKJÆR: Helene hadde det vanskelig i oppveksten. Men noe trøst fant hun hos dyr som hun var så glad i. Her er hun avbildet 17 år gammel, syv år før hun tok sitt liv. Foto: Privat. Vis mer

Jenta for­and­ret seg, ble stres­set og ukon­sen­trert. Hun klaget på vondt i ho­det og ma­gen, ville ikke på sko­len.

Til slutt orket ikke Helenes foreldre å se på at datteren hadde det så vondt.

For å gjøre en lang historie kort: I samråd med Pedagogisk- psykologisk tjeneste (PPT) endte det med at foreldrene tok henne ut av skolen, og hun fikk hjemmeundervisning fram til kommunen de bodde i skaffet en ny, trygg skole hvor hun gikk ferdig resten av barneskolen.

Men Helene slet med senvirkninger av disse hendelsene hele livet, utryggheten hadde forplantet seg.

Fødte en datter

Historien om Helene er lang, omfattende og komplisert. Det er vondt, vi går ikke inn på alt.

Helene var 14 år gammel da hun forsøkte å ta livet sitt for første gang. Etter hvert ble en rekke psykiatriske institusjoner og hjelpetjenester involvert.

FØR I TIDEN: Fra venstre: Helene, mamma Trine og lillesøster Ida Kristin. Foto: Privat.
FØR I TIDEN: Fra venstre: Helene, mamma Trine og lillesøster Ida Kristin. Foto: Privat. Vis mer

Tiden gikk, og et par år senere møtte Helene en dansk mann og flyttet til Danmark hvor hun også fødte en datter. Helene var sliten både fysisk og psykisk. Det ble besluttet at hun ikke var frisk nok til å ta vare på sitt barn, forteller Trine.

Få uker etter fødselen ble Helenes datter, Sophia, plassert i fosterhjem i Danmark.

Helene besøkte Sophia så ofte som hun klarte, det gjorde også Trine og mannen. Men de kjempet alle sammen om å få Sophia tilbake helt til siste tiden.

Slik gikk det ikke.

- Hjertet mitt blør enda når jeg tenker tilbake på dette, sier Trine.

FIKK EN DATTER: Helene fikk datteren Sophia før hun døde. Her ligger mor og datter kort tid etter fødselen. Foto: Privat.
FIKK EN DATTER: Helene fikk datteren Sophia før hun døde. Her ligger mor og datter kort tid etter fødselen. Foto: Privat. Vis mer

Siste utvei

Helene flyttet etter hvert tilbake til hjembyen Stavanger da det ble slutt med kjæresten. Hun var tvunget til å etterlate datteren sin i fosterhjemmet i Danmark. Da Helenes mormor gikk bort oktober 2013, ble Helene knust, alt gikk i grus. Hun klarte ikke mer, og valgte til slutt en siste utvei. 25. november 2013 avsluttet Helene livet sitt.

Tilbake satt den nærmeste familien som Helene alltid var så tett knyttet til.

- Den første tiden etter hennes død føltes som evig kaos. Det var så mye som skulle ordnes og fikses. Vi bodde i Fredrikstad og Helene bodde jo i Stavanger. Jeg leste nøye gjennom alle papirer fra advokater, politi, patologen, leger og sykepleiere, forteller Trine.

Det ble blant annet opprettet sak gjennom Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), og datteren Sophia i Danmark fikk oppreisning.

- Oppi alt dette så satt vi med en bunnløs sorg, forteller Trine.

- Et halmstrå å klamre seg til

Men i alt det vonde oppsto også en fantastisk glede. Kun en uke etter Helenes begravelse, fikk Trine og mannen Kenneth vite at de skulle bli besteforeldre igjen. Kenneths datter, Connie, fikk sønnen Lucas ni måneder etter Helenes begravelse.

- Lykken var ekstra stor, siden vi hadde ventet i så mange år på å bli besteforeldre igjen, og var i så dyp sorg. Det ble som et halmstrå å klamre seg til, sier 50-åringen.

Vil hjelpe andre

Gjennom sin erfaring innen akuttmedisin og administrasjon, ledelse og traumearbeid, holder Trine i dag foredrag om det å komme seg videre i sorgen. Hun er opptatt med å hjelpe mennesker med kosthold, ernæring og vektreduksjon.

- Det er så viktig å ta vare på seg selv i sorgen og tvinge seg selv til å rette fokus på hva man spiser. Et usunt kosthold er helt vanlig i sorg, men de kiloene som kommer snikende kan også gi store helseutfordringer i etterkant.

Hun mener at man aldri kan komme over sorgen, den blir en del av hverdagen.

- Men du kan velge å ikke la sorgen ta over livet, bedyrer 50-åringen.

- Sorg tar tid

- Sorg tar tid og vil aldri helt slippe taket, men det vil bli bedre, sier Anne Giertsen, generalsekretær i foreningen «Vi som har et barn for lite», til Vi.no.

Foreningen tilbyr støtte og hjelp til alle som har mistet barn, uansett dødsårsak eller alder. Foreningen har flere ressurspersoner rundt i landet som fungerer som likepersoner for andre som har mistet barn.

Giertsen mener at noe av det viktigste når man har mistet et barn er å akseptere at det tar tid å takle sorgen, og at man vil ha dårlige perioder.

- Tillat deg å gå gjennom de ulike fasene. Gråt, bli sint og fortvilet. Jo lenger du utsetter disse følelsene, jo lengre tid tar det å komme seg tilbake til hverdagen. Husk at selv om lyset føles fjernt, vil du kunne le og kjenne glede igjen, forsikrer hun, og legger til:

- Tillat deg å dra på fest eller gjøre andre morsomme ting. Det er lov å ta en pause fra sorgen, det trenger du. Livet blir aldri helt det samme, men de fleste finner en måte å leve med sorgen og tapet på.

Mormors hjerteblod

Det danske barnevernet ringte Trine mellom døds- og begravelsesdagen og spurte om hun og mannen ville ta omsorgen for Sophia (3) i Norge dersom barnefaren ikke ønsket å overta foreldreansvaret.

SISTE JULEN: Fra venstre: Helene, mamma Trine, stesøster Connie og lillesøster Ida Kristin. Foto: Privat.
SISTE JULEN: Fra venstre: Helene, mamma Trine, stesøster Connie og lillesøster Ida Kristin. Foto: Privat. Vis mer

- Vi sa selvsagt ja til det. Men barnefaren ønsket forståelig nok å ha foreldreansvaret, selv om han grunnet helsemessige årsaker ikke hadde mulighet til å ha den daglige omsorgen.

Men faren har god kontakt med datteren. Derfor bor Sophia fortsatt hos samme familie i Danmark.

- Vi har også god kontakt med hennes biologiske far, forteller Trine.

Trine og mannen drar fortsatt til og fra Danmark og besøker barnebarnet Sophia hjemme hos fosterforeldrene annenhver måned. Det har de gjort siden de fikk gjennomslag for besøk da Sophia var ett år.

Nå blir jenta åtte og er «sin mormors hjerteblod», som Trine kaller henne. Besteforeldrene samarbeider godt med barnevernet.

- Hun bor hos en flott familie som ivaretar hennes viten om den biologiske familien.

Sophia har innrammede bilder av seg selv sammen med foreldrene og besteforeldrene på en hylle over sengen.

- Så kan hun se på oss alle før hun sovner, forteller Trine.

Målet er at Sophia kan tilbringe ferier hos besteforeldrene i Norge, og besøke dem oftere med tiden.

Å stå oppreist gjennom dyp sorg er hardt. Beinhardt. Det virker utenkelig at lykke noensinne vil prege livet igjen. Men gleden kan gjenoppstå. Det vet Trine.

Og Sophia er en av de største gledene:

- Vi elsker disse små øyeblikkene med henne, smiler Trine.