«Da min mor døde»

- En evighet. Til slutt kom det ikke et nytt åndedrag. Det kom ikke et nytt hjerteslag. Det var over.

Joan Ruth Nordanger gikk bort for noen år siden med familien rundt seg. Datteren Sonja Nordanger forteller hvordan hun opplevde det. Foto: Privat
Joan Ruth Nordanger gikk bort for noen år siden med familien rundt seg. Datteren Sonja Nordanger forteller hvordan hun opplevde det. Foto: PrivatVis mer

KOMMENTAR: Å oppleve at egne foreldre blir gamle og syke, kan være en tøff påkjenning – selv i voksen alder. For mange blir det også første gang man opplever døden på nært hold. Her er min opplevelse av den siste tiden med moren min.

Sonja Nordanger er journalist og avdelingsleder i Aller. Foto: Privat
Sonja Nordanger er journalist og avdelingsleder i Aller. Foto: Privat Vis mer

«Jeg hadde våket hele natta – og før denne natta, andre netter. Nå våknet jeg. Først skjønte jeg ikke hva det var, ingenting rørte seg. Så ble jeg vãr den tunge pusten fra moren min. Jeg vet ikke hva klokka var, det var midt på natta en gang.

Sykepleierne hadde redd en seng til meg, i enden av hennes. Den sto på tvers av rommet. Vi lå som i en T, med meg som streken over. Jeg kunne bare snu meg, så var hun nær meg. Hodet mitt var like ved føttene hennes.

Jeg heiste meg opp, kunne ikke se ansiktet hennes. Jeg sto opp, vaklet et par skritt til hodeenden. Hun hadde to puter under hodet. Hun så liten ut. Kinnene hennes var våte, det var spor av tårer. På det ene kinnet rant en ny. Hun sa ingenting. Hun kunne ikke prate, tror jeg. Hun fikk det ikke til. Alle kreftene gikk til å puste. Jeg strøk hånda hennes.

Jeg er glad i deg. Men jeg må sove litt, jeg er så sliten. Jeg la meg igjen. Ble borte på et øyeblikk.

Jeg skulle vært der, holdt hånda hennes. Men søvnbehovet trumfet. I livet utenfor sykerommet befant jeg meg i en såpeopera. Det preget meg, plaget meg. Men var det bare tretthet? Underbevisstheten visste hva som skjedde. Det var frykt der. Min mor holdt på å dø. Det hadde hun holdt på med i flere dager. Det var alvor nå. Jeg ville utsette det.

Jeg våknet igjen seinere, tidlig morgen. Føttene hennes var blå. De var iskalde. Pusten gikk tungt, enda tyngre. Aldri før har jeg forstått hva som virkelig ligger i begrepet «å hive etter pusten» eller «å dra etter været». Hun dro etter været. Det nærmet seg slutten.

Jeg ropte på storebroren min, som sov på rommet ved siden av. – Du må komme. Nå skjer det. Han kom, han ringte lillebroren vår. En av dem, jeg vet ikke hvem, ringte min far – min mors eksmann. Lillebror rakk fram. Ikke min far.

Vi sto der, tre søsken. Rundt en døende mor, to på den ene siden av senga, en på den andre. Den betingelsesløse kjærligheten, nærheten, tristheten – helt ubeskrivelig. Jeg hadde aldri sett et menneske dø. Hun virket så liten. Så redd. Eller var jeg redd? Kanskje begge. Kanskje alle.

Jeg holdt den ene hånda hennes. En bror den andre. En bror strøk henne på armen, på kinnet. Det gikk lenge mellom hvert åndedrag. En evighet mellom hver gang hun pustet inn, som om hun vant en kamp hver gang trakk pusten. Jeg kjente hjerteslagene hennes. De var svake, som om hjertet var langt borte. Men de var raske. En liten spurt på oppløpssiden.

– Vi er glad i deg mamma. Det blir bra nå.

En evighet. Til slutt kom det ikke et nytt åndedrag. Hun pustet ikke mer. Det kom ikke et nytt hjerteslag. Det var over.

Sorg. Umiddelbar. Jeg kjente det i magen, i brystet, i hodet, i hjertet. Tårene strømmet. Ukontrollert. Et hulk innimellom. Snørr. Jeg husker følelsen av enorm fortvilelse. Min far ankom. Han hadde vært fremmed lenge, men jeg kastet meg i armene hans.

Døden var uunngåelig, men kjentes som en frontkollisjon.

– Hun levde lenge.

– Hun opplevde mye.

– Hun hadde et rikt liv.

– Døden var ventet.

Spasertur: Dette bildet er tatt ikke lenge før Sonjas mor Joan Ruth gikk bort. Foto: Privat
Spasertur: Dette bildet er tatt ikke lenge før Sonjas mor Joan Ruth gikk bort. Foto: Privat Vis mer

Folk ville trøste. De mente det godt, jeg vet. Og jeg verdsatte det, men irriterte meg også. Som om det ikke var lov å bli sønderknust. Sørg med måte, liksom. Slik oppfattet jeg folks kommentarer.

Seinere ble det lettere. Med tiden, som det heter. Men selv i dag, mange år seinere, kan valget jeg gjorde sette meg ut. Øyeblikket da jeg valgte henne bort. Da jeg la meg igjen, da jeg ikke trøstet henne.

Hun var redd, før hun døde, kanskje mens hun døde. Hun ble skilt fra faren min for mange år siden, men døde med gifteringen på. Uka før snakket hun med en diakon. Hun snakket om frykten sin. Hva betydde det at hun var skilt? Hva betydde det for livet etter døden, for Gud? Og hva betydde det at vi, barna hennes, levde i synd eller hadde levd i synd? At jeg aldri hadde giftet meg med mine døtres far, at broren min hadde skilt seg fra sin første kone, at en annen bror gjorde dumme valg?

Hun vokste opp med religiøse besteforeldre. De var strenge. Hos oss levde hun ikke religiøst. Vi gikk på søndagsskole, som de fleste barn i nabolaget. Det hendte vi dro til Sjømannskirken på Bygdøy i Oslo. For oss barna var det kakene som lokket, og det å gå ned til sjøen. Leke i sjøkanten, kaste flyndre. Pappa, som hadde vært sjømann, likte å hilse på folk. Moren vår var med ham. Vi var ikke religiøse, vi tenkte ikke religiøst. Men hva betyr livet – etter livet? Moren min tenkte på dette. Før hun døde.

Hva diakonen svarte henne da hun fortalte om sine bekymringer, vet jeg ikke. Men mor fortalte at det hadde gjorde godt å snakke. Hun virket roligere enn dagen før, mer tilfreds. Jeg spurte ikke mer.

Hun sa diakonen hadde lest en salme for henne.

Mor og datter: Joan Ruth og Sonja Nordanger. Foto: Privat
Mor og datter: Joan Ruth og Sonja Nordanger. Foto: Privat Vis mer

«Herren er min hyrde, mig fattes intet. Han lar mig ligge i grønne enger, han leder mig til hvilens vann. Han vederkveger min sjel, han fører mig på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med mig, din kjepp og din stav de trøster mig. Du dekker bord for mig like for mine fienders øyne, du salver mitt hode med olje; mitt beger flyter over. Bare godt og miskunnhet skal etterlate mig alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.»

Hun husket hun ikke hele salmen – bare noen fraser. Jeg googlet den seinere. Tenkte at om den trøstet henne, ville den kanskje trøste meg. Jeg tror den gjorde det – der og da. Men hun var redd da hun døde. Derfor tenker jeg fortsatt på valget mitt – av og til.

Hun var syk lenge, ble tynnere og tynnere. Da hun døde veide hun 43 kilo. I omsorgsleiligheten, hvor hun bodde alene, kom hjemmehjelpere innom flere ganger om dagen. Det var mange av dem. – Stadig nye, sa mor, og la til; jeg liker ikke mennene.

Hun var svak, uten krefter. Jeg måtte hjelpe henne på toalettet. Hun likte ikke det, det var ydmykende. Hun kunne ikke bo alene.

Jeg hadde forhørt meg på sykehuset. Finnes det ikke annen hjelp? Kanskje jeg ikke stilte de riktige spørsmålene. Jeg prøvde. Jeg tror broren min gjorde det samme. Diakonen, som vi først hadde møtt i kantina til omsorgsboligene, gikk vårt ærend. Endelig skjedde det noe; på et behandlingshjem – en lindrende enhet, ventet 11 mennesker på å dø. Min mor ble den tolvte.

Legen kalte henne mirakelkvinnen. Hun likte det, hun lo av det. De fleste er der kort tid. Hun ble der lenge, lenger enn vanlig. For meg var tiden der et liv i en boble. Kreftsykepleierne var hvitkledde engler. En klisjé – men slik var det. Det virket trygt med dem rundt oss. Bedre. Varmere.

De visste at hun var i ferd med å dø, at vi var der inne på rommet sammen med henne. De kom inn dit seinere, ikke så lenge etter siste pust. Vi gikk ut. De kom inn. De stelte henne.

Etterpå sto vi rundt henne. Igjen. Var stille, sammen. Tenkte vårt – hver for oss, snakket ikke. Det var musikk, fra en CD, en sang som het Blomen. Det var jeg som hadde satt den på. Jeg kikket i ansiktene til brødrene mine, øynene var våte og pupillene store. Jeg hørte pusten deres. Min egen. Jeg følte nærhet. Til henne. Og til søsknene mine. Vi hadde vært der for henne, med henne. Nå var vi sammen.

Ingen smerter nå. Ingen tung pust.»

Joan Ruth Nordanger. Foto: Privat
Joan Ruth Nordanger. Foto: Privat Vis mer